Å miste et barn eller noen som står deg veldig nær er et sjokk.
Jeg mistet selv en liten jente i svangerskapet i 2014 og for meg ble livet aldri det samme igjen.
Det gikk ikke lange tiden før jeg kjente at dette ble for mye for meg. Jeg visste ikke så mye om sorg og hvordan jeg kunne håndtere det.
Da jeg ringte fastlegen min og ba om hjelp til å håndtere sorgen, fikk jeg vite at han ikke kunne hjelpe meg med sorgen, fordi dette var ansett som en normal hendelse i livet, som de fleste lærte seg å leve med over tid.
Sorg var ikke en diagnose, så han kunne ikke henvise meg til psykolog. Men hvis jeg fikk problemer i form av f.eks depresjon eller andre ting, så kunne han hjelpe.
Problemet var bare at det var nødt å gå minimum 6 mnd før han kunne sette en slik diagnose. Fordi sorg var ansett som en normal livshendelse.
I tillegg var det venteliste hos psykologen.
Og jeg var helt i starten av sorgen min.
Jeg både forsto og aksepterte at det var slik. For ja, sorg er jo dessverre en del av livet.
Men hvordan lærer man seg å leve med sorg etter å ha mistet et barn?
Dette sjokket, med alle følelsene og tankene som kommer. Smerten i kroppen som ikke er fysisk, men psykisk. Redselen for at resten av livet skal være slik.
Jeg tok kontakt med en veileder som praktiserte privat og som kunne ta imot meg der og da og hjelpe meg å forstå alle følelsene og tankene jeg hadde.
Jeg fikk også kontakt med Landsforeningen uventet barnedød (LUB) der jeg fikk god hjelp til å forstå meg selv i sorgen. Og at dette var noe mange kom seg gjennom og klarte leve med etter hvert.
Alle de jeg snakket med i starten, som hadde mistet barn, hadde partnere. Og når jeg sammenlignet historien min med deres, følte jeg meg enda mer ensom og alene. I tillegg kjente jeg på skam fordi jeg var alene.
Men etter hvert som jeg fortsatte å snakke med andre som hadde mistet barn, så møtte jeg på flere som følte seg alene, selv om de hadde en partner.
Det er gjerne slik at partenere sørger forskjellig. Det kan være faser der den ene har mer behov for å snakke om det enn den andre. Og så skifter det. Eller at den ene bearbeider gjennom å snakke om sorgen, mens den andre bearbeider gjennom å avlede seg selv og ikke snakke om det.
Vi mennesker er så forskjellige.
Og sakte men sikkert forsto jeg at følelsen av å være alene, den var inni meg.
Du kan være omgitt av all verdens mest fantastiske mennesker, men allikevel føle deg ensom, alene og misforstått.
Følelser forandrer seg over tid
Etter hvert skjønte jeg at følelser kan forandre seg over tid. De går an å jobbe med og bearbeide og forstå.
Følelser kan variere i styrke i løpet av en dag. Det betyr at de også kan minske i styrke i løpet av en dag.
I dag lever jeg et godt liv. Noe jeg ikke våget å tro var mulig å oppnå.
Ensomheten er ikke borte, men jeg skjønner mer av hva jeg trenger når jeg føler meg ensom. Og jeg har funnet «mine» folk som jeg kan søke til når jeg trenger andre.
Både når jeg trenger å snakke om sorgen og når jeg trenger å snakke om andre ting.
Jeg kjenner på at jeg er omgitt av fantastiske mennesker.
Og føler meg ikke lenger alene.
Selv om dine nærmeste ikke ønsker/klarer å snakke om sorg, så trenger det ikke bety at de ikke er glade i deg og bryr seg.
Alle har sitt å streve med og vi mennesker håndterer sorg så forskjellig.
Hvis du føler deg ensom og alene, kan det være et tegn på at du trenger støtte og forståelse fra andre mennesker.
Ikke steng deg inne i deg selv, men fortsett å søke etter mennesker som kan lytte og som forstår deg.
Så vil du etter hvert finne de du kan snakke med om sorg.
Og de vil finne deg.
Du er ikke alene.
Hvis du ønsker å se en video om dette temaet, så kan du se denne: https://www.youtube.com/watch?v=2lL10W0EYjI
For å booke en gratis og uforpliktende samtale med meg: