Du vet den følelsen, når du ser et bilde av en baby og sorgen slår til som en støvel i magen.
Nå har det vært en stund siden jeg kjente på sorgen over Adrianne. Men her en morgen, mens jeg drakk kaffe og nøt en delig morgenstund, så jeg en deling på Facebook. En nybakt og lykkelig mamma. Som gruet seg til barna ble store og ikke trengte henne på samme måten.
Og boom der smalt sorgstøvelen inn i mellomgulvet.
Den velkjente, vonde sorgen. Klumpen i halsen. Irritasjon over at jeg i det hele tatt leste innlegget når jeg visste at det handlet om babylykke.
Men så vet jeg at det ikke hjelper meg å unngå alt der ute som minner meg på sorgen. Fordi det er barn og lykkelige mødre er der ute.
Overalt.
Aksept for sorgen. Og kjærlighet til deg selv
Det som hjelper meg på slike dager er aksept. For at jeg ikke kan slippe unna sorgen. At den vil komme som kastet på meg når jeg minst venter det.
Og at det hjelper meg å ta imot meg selv.
Så jeg bort mobilen og satt med meg selv en liten stund. Kjente på tårene. Holdt meg selv.
Fikk tanker om at jeg burde være mer positiv. La det bort.
Aksepterte smerten og trøstet meg selv. Fokuserte på selvomsorg. Ryddet på kjøkkenet. Gikk ut en tur.
Det ble en dag med tristhet. Men også en dag med selvomsorg og kjærlighet til meg selv.
Det er vondt å kjenne på sorg. Men jeg vet at den passerer. Som en bølge gjennom meg. Vondt mens det står på, men den roer seg til slutt og det blir lettere dager igjen.
Og allerede på kvelden følte jeg meg litt bedre igjen.
Å være til stede i sorgen og meg selv minner meg på hva som er viktig for meg i livet mitt nå. Slik at jeg kan velge å bruke tid på det som nærer meg.
